Sang til månens pris

Avskrift fra
Bjørnstjerne Bjørnson: Digte og sange
Gyldendal norsk forlag
Oslo - 1957

Bjørnstjerne Bjørnson:

SANG TIL MÅNENS PRIS

Til Werner Von Heidenstam
18te mai 1909

Da solens pris så skjønt du sang,
jeg synge må til månens, –
skjønt den fikk meget mindre rang,
ja stundom bare hånens.

Men hva ble solens gjerning til,
om natten ikke fulgte
og lesket under månens spill
den tørst som dagen dulgte?

Så mangt som solens overflod
uvorrent slo i svime,
vant atter søvnens helsebod
i månens stille time.

ja, den som solens hårde glans
fortumlet og forsprengte,
ble ofte unt en liten stans,
når månens fred seg senkte,

og svalet av, så sunn og grei
han røstene fornemmet
ifra sitt eget bedre jeg
og far og mor og hjemmet.

Og meget varmt og ømt som fór
i skjul når solen stekte,
kom fram i månens sølvermor
og yndefull seg lekte.

Ja, bakom månens brudeslør
ble rødmende befruktet,
hva solen under skarpt forhør
til avhold hadde tuktet.

Så månen, ser du, kjære venn,
den er ei just for katten.
Hvor ville også dagen hen,
om ei den hadde natten?

Vårt tankeliv, av solens skapt,
må deri dukke under,
hvis ei det vil gå helt fortapt.
Det vokser, mens det blunder.

Av våre fedre solens gud
fikk månens ved sin side,
at de som brudgom og som brud
i høyden kunne glide

og dele tiden med forstand
i arbeidsdag og hvile.
Ti da kan selv en eldre mann
sterk til sitt verksted ile

og trykke på den kamp som går,
sin klarhets skjønne stempel –
som du i Sverigs unge vår!
Du gir et stolt eksempel.